Arne Fallmyr takkes av etter 43 år i Rissa Kraftlags tjeneste

Publisert: 11. november 2019

Nå er det nok!

Det blir sagt med et smil, men innholdet er klart: Arne Fallmyr, som har vært både rådsmedlem og styreformann i Rissa Kraftlag siden midten av 70-tallet, gir seg. Og det er en veloverveid beslutning. – Jeg hadde en opprinnelig plan om å slutte i alt av styre og stell da jeg rundet 70. Kraftlaget ble et unntak, men nå er beslutningen endelig. Nå er det nok!

Av Audhild Brødreskift

At dette er en kar som ikke kommer til å sitte i godstolen og tvinne tommeltotter fremover, viser seg raskt. Intervjuavtalen vår må skje på kveldstid. På dagtid jobber han i skogen. Arne liker at det er ryddig og fint rundt åkerkantene, men vedsalg blir det lite av. ­– Nå har jo alle varmepumper, det går utrolig mye mindre ved enn før. Og det skal sies – de har varmepumpe selv også. Den står på om natta, og så tenner de opp om dagen. – Det er deilig å stå opp til varmt hus, innrømmer Arne. Men det er ingen ting som slår varmen fra vedovnen!

Oppveksten

Det var i juli i 1944 at Helga og Johan Fallmyr ble foreldre for første gang. Arne vokste opp på en gård som var prega av etterkrigstidas optimisme. Snart skulle det bygges både nytt hus og fjøs. – Jeg kan huske det gamle fjøset, som ble revet rundt 1950. Det nye hadde stallplass for tre hester, men så ble merra vår syk før vi rakk å flytte inn dyra, og vi endte opp med å kjøpe traktor. En Farmall med sete på sida. Den har vi forresten ennå.

Det var ikke uvanlig at man startet med å bygge fjøs, og at husbygging kom i andre rekke. Det var inntekten på gården de skulle leve av. Fram til 1964 sto det derfor ei stor, gammel trønderlån på tunet. Her bodde Arne og den den fire år yngre broren, Helge, sammen med foreldre og besteforeldre. – Vi manglet aldri noe i oppveksten, men jeg husker at det var skikkelig kaldt på loftet. Om vinteren hendte det at ullteppet frøs fast til veggen. Men akkurat det var nok ikke så uvanlig rundt omkring på gårdene på den tida.

I læra på Kraftlaget

Etter de obligatoriske årene på Fissa skole, gikk Arne ett år på framhaldsskolen oppe i Retiro. ­– Da jeg kom hjem etter siste skoledag sa far: «I morgen tar du sykkelen og sykler utpå Uddu og snakker med Reitan.» Dette var før Kraftlaget flyttet inn i nye lokaler i sentrum, og e-verksjef var Kåre Reitan, en kjenning av faren. – Jeg tror de kjente hverandre på grunn av at onkelen min, Ingebrigt, hadde vært arbeidsformann på «lina». Onkel mistet livet sitt i ei sprengningsulykke da de bygget høyspentlinja mellom Solem og Langsæther i 1954, utdyper Arne, som fulgte farens oppfordring. To dager etter avslutta framhaldsskole begynte han i læra som montør.

 – Det første oppdraget jeg var med på var Vanvikan skole. Jeg skulle montere stikkontakter. Etterpå ble det Åsly skole og folkehøgskolen, som også ble bygget på samme tid. Og det var ikke hvem som helst han gikk læretida hos. Harald Hårsaker og Leif Kråkmo var et kjent radarpar på Kraftlaget. – De var noen skikkelige hurragutter, og jeg trivdes veldig godt i læra sammen med dem, smiler Arne. Som har en historie eller to på lur i den anledning, muligens best egnet i festlig lag. – De var enestående karer – veldig greie! Teoriundervisningen tok han via brevkurs, noe som var vanlig på den tida. Etter to år var han ferdig utdanna elektriker. Men Arne hadde fremdeles mye igjen å utforske. Han tok like gjerne hyre for to år i utenriksfart som skipselektriker.

Ut på de syv hav

– Ble det forventa at du skulle begynne å engasjere deg i gårdsdrifta på denne tida?

– Nei, jeg kan overhodet ikke erindre at det var et tema, svarer Arne bestemt. Foreldrene mine var ikke spesielt gamle, og jeg følte ikke noe press. Jeg hadde vel heller et behov for å se meg litt rundt, og visste at årene som kom var den beste muligheten i så måte. Et søskenbarn av meg hadde også vært ute til sjøs, og kom hjem med mye spennende å fortelle fra tida der. Det var vel en blanding av spenning og eventyrlyst som lå bak.

Som ungdom tok Arne Fallmyr hyre i utenriksfart, og var skipselektriker på M/T Artemis i to år. Foto: ukjent. Fra Odd Birkelands samling på www.sjohistorie.no

Båten var en oljetanker og het Artemis, av Jørgen Bangs rederi A/S Athene. – Artemis hadde to søsterskip, som også hadde navn etter greske gudinner. Vi dro i såkalt «løsfart», noe som betydde at vi ikke visste neste anløpssted før vi kom frem til havn og skulle losse. Vi dro over hele verden – ganske ofte til Venezuela. Vi var i Statene og i Japan. Og seilte i timevis opp den enorme Kongofloden.

Dessverre fikk jeg ikke mulighet til å være like mye på land som de andre. Siden jeg var skipselektriker, var det mye overhaling og jobb som skulle skje når vi først lå ved kai og motorene ikke gikk. Men det ble noen timer på land her og der. Vi tjente godt, og samholdet på båten var bra. Jeg var bare 17-18 år, men hadde offisersstilling. Det hadde alle skipselektrikere, maskinister og styrmenn. Det førte blant annet til at vi hadde en egen spisemesse om bord.

Militærtjeneste og kjærlighet

Men to år var lenge nok uten perm, og da kontrakten gikk ut dro Arne hjem til Norge for å avtjene militærtjenesten. Han havnet på Jørstadmoen, hvor skjebnen skulle spille inn. – Som nykonfirmert spilte jeg litt bass og gitar i det som het Magnar Sands trio. På Jørstadmoen var vi noen karer som syntes at det kunne være moro å spille opp til dans av og til, og startet band. Og det var i en slik sammenheng Gjertrud og jeg møttes. Men tjenesten var todelt, og etter seks måneder gikk ferden videre til sambandsleiren Heggelia ved Bardu og et nytt halvår der.

Etter militæret fikk Arne jobb på en radio- og TV-forretning på Levanger, før han fikk spørsmål om å jobbe som montør i et lite installasjonsfirma på Lillehammer. Arne og Gjertrud giftet seg i 1968, og ble boende sørpå noen år. Om somrene dro de heim for å hjelpe til med slåtten. Etter hvert ble temaet om overtakelse brakt på bane, og nå skulle det gå slag i slag. I 1973 ble Arne formelt eier av gården. Året etter kom datteren Anne Irene. Det gikk heller ikke så lang tid før han fikk spørsmål om han kunne tenke seg å sitte i Rådet i Rissa Kraftlag.

Innvalgt i Rådet

12. februar 1976 ble Arne valgt inn i Rådet første gang. – Kraftlaget hadde ikke egne møtelokaler den gangen, og de første rådsmøtene hadde vi på Hill pensjonat. Det var både spennende og spesielt, og aldri så lite skremmende, husker Arne. – På den tida var det alltid styremøte rett i forkant av rådsmøtet. John O Dyrendahl var styreleder. Styret besto bare av eldre menn i dress, hvitskjorte og slips. Ingen kvinner.

Etter hvert hadde det kommet flere moderne og strømkrevende apparater i de fleste hjem – komfyrer og vaskemaskiner krevde et helt annet nett enn det vi startet med. Vi hadde tatt opp lån for å bygge ut. I tillegg var vi et andelslag, og opptatt av at strømprisen skulle være så lav som mulig. Og alt overskudd vi tok ut skulle gå til å utvide og forbedre nettet.

Nå er vi inne på noe som har vært viktig for Arne hele veien, og som er mye av årsaken til engasjementet hans på flere områder. – Jeg er oppvokst med samvirketankegangen, og idéen om at man eier noe i fellesskap. Rissa Kraftlag er jo et SA – et samvirke. Som samvirkemann er andelstanken noe som har gjennomsyret engasjement mitt. Det har vært en viktig kjernesak for meg.

Protokollen fra det første rådsmøtet 12. februar 1976

Lærerike lønnsforhandlinger

Arne gikk inn i styret i 1984, og ble valgt til styreformann i -86. Er det noen spesielle saker eller områder han husker spesielt godt? Arne smiler. – I tilsvarende sammenhenger tror jeg mange svarer at det tøffeste er de årlige lønnsforhandlingene. At det er det de synes er mest krevende. Jeg for min del har nesten sett på dette som noe av et høydepunkt. Hvorfor? Jo, fordi lønnsforhandlingene har vært en mulighet til å få et godt innblikk i virksomheten til Kraftlaget. Det har vært 2-3 ulike klubber involvert, og mange, gode tillitsvalgte som har ført de ansattes sak. Vi har vært veldig uenige til tider, men det har også vært trivelig. Jeg har satt pris på å sette meg inn i årsakene til lønnskravene – de ulike oppgavene som ligger i forskjellige roller blant de ansatte. Og jeg har fått jobbe nært med dyktige e-verkssjefer. Sammen har vi forsøkt å fordele likt, og å støtte opp om alle.

Arne var styreleder fra 1986 til 2000. Her ser vi fra v. e-verksjef Einar Bakøy, styreleder Arne Fallmyr, Thor Haugan, Johan Vaarheim, Tove Hermstad, nestleder Sverre Kobberrød, ansatterepresentant Johan Eilertsen og rådsformann Karl Henrik Moe. Foto: Rissa Kraftlag

Vanvikansaken

En sak som har gjort inntrykk er den såkalte «Vanvikansaken» i 1987.  – I Nord-Trøndelag var alle deler av fylket underlagt Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE), forklarer Arne. Foruten Vanvikan. De hadde selv valgt å knytte seg til det som den gang het Rissa og Stadsbygd Kraftlag allerede i 1953.

– Fordi jeg satt i generalforsamlingen i Sør-Trøndelag Kraftverk (STK) hadde jeg innblikk i mye av det som skjedde i miljøet. Etter hvert fikk jeg en stadig sterkere følelse av at NTE jobbet aktivt for å få Vanvikan inn under seg. Vanvikan var i vekst, og det var attraktivt å være strømleverandør for all nyetableringen i området. Selv var vi lite lystne på å gi fra oss tettstedet. 

På samme tid opplevde Kraftlaget sterkt press for å la seg innlemme i STK. – Det var helt uaktuelt for oss, sier Arne engasjert. – Alle kommunale kraftverk måtte være underlagt STK, og mange mindre kraftverk gikk også inn i fylkesverket på denne tida. Hadde du mottatt statstilskudd kunne du ikke nekte. Vi var et andelslag, og sto fritt til å velge selv. Men det var et stort press på oss på den tida, og til slutt så det ut til å bare være to alternativer: 1) Gå inn i STK, eller 2) Gi fra oss Vanvikan.  – Man kan jo si at de ikke hadde noen tvangsmidler, men i realiteten var det nok slik allikevel. Og i Vanvikan var det også en viss stemning for at NTE skulle ta over nettet.

Harde forhandlinger

Til slutt kom vi fram til at vi skulle ta en prat med NTE for å høre hvilke argumenter de hadde. E-verksjefen, advokat Carl Skaar, inviterte til et møte på Steinkjer, og jeg husker han var påpasselig med å bruke advokattittelen sin da vi ankom. Fra oss møtte blant annet kontorsjef John Selven, e-verksjef Einar Bakøy og jeg.

Skaar startet møtet med en lengre utredning, hvor konklusjonen var at vi skulle være heldige om vi slapp unna med å betale én million kroner for å gi fra oss Vanvikan! Vi hadde vel ikke helt sett for oss en så kontant redegjørelse, og følte oss absolutt ikke klare for å begynne noen forhandlinger der og da. Vi dro hjem igjen for å forberede oss grundig til neste trefning. Vi var i alle fall klare på én ting: Det skulle bli en ny og annen diskusjon om hvem som skulle betale hvem!

I neste møte var vi ikke bare bedre forberedt. Vi var godt og vel forberedt. Det falt i mitt lodd å føre ordet. Vi møtte med motargumenter og motkrav, og endte til slutt med å 3 millioner for å gi fra oss Vanvikan. Jeg måtte ha ført ordet på en ganske bra måte, for etterpå tilbød Skaar meg en e-verksjefsstilling i Lofoten!

Pengene vi fikk gikk til å betale ned all gjeld, og til å gjennomføre mange prosjekter som hadde stått på vent i den daglige drifta. Det var godt å bli gjeldfri, og pengene ga oss et spillerom som vi ellers ikke ville ha hatt.

Energiloven i -91.

I 1991 fikk vi en ny lov som ga en deling mellom linje/nett og kraftomsetning. Fra da av fikk kraftlagene monopol på det de eide av linje og nett, mens selve kraftomsetningen ble konkurranseutsatt. Fram til -91 var det forventet at vi kjøpte kraft av STK. Og det var ingen rom for forhandling. STK satte prisen, og vi betalte. Energiloven åpnet opp for at man kunne kjøpe kraft fra der man ville. På denne tida fikk vi en ny e-verkssjef: Terje Tinglum. Han hadde kjennskap til hvordan slike ting fungerte, og var veldig klar på at vi skulle dra nytte av det nye lovverket. Vi valgte derfor å avvikle kontrakten med STK, og gikk heller inn i en ny avtale med BKK (Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap). Dette ble siden til Fjordkraftalliansen, som Kraftlaget fremdeles er medlem av.

Fra Rissa Kraftlags årsmelding i 1994

Ingen syvende far

Arne gikk av som styreformann i 2000, og returnerte til Rådet, hvor han hadde hatt permisjon i styreperioden. I løpet av 14 år hadde arbeidsoppgavene til Rådet endret seg noe. Budsjett er overført til styret, og godkjenning av regnskap og valg av styre er pr i dag Rådets viktigste, formelle oppgaver.

– Vil det bli rart å ikke være involvert i Kraftlaget lengre?  

– Nei, jeg tror ikke det. Det har vært veldig interessant, og jeg har ikke mistrivdes på et eneste møte! Jeg har hatt en genuin interesse for bedriften og faget, og føler meg heldig som har fått være med så lenge. Men nå er det på tide å gi seg. Jeg kommer ikke til å gå igjen som en syvende far i huset og fortelle noen hvordan ting bør gjøres eller har blitt gjort før. Det er så mange dyktige ansatte der! Og jeg er imponert over ungdommene og den innsatsviljen og pågangsmotet de viser.

Det er en annen tid nå enn da han begynte i Rådet i sin tid, mener Arne. Det er andre ting man satser på, og en raskere utvikling på det som skjer innen fagfeltet. – Jeg føler e-verkssjef Per-Arne Sæther er positiv i forhold til å utvikle bedriften videre, og at dette er en tankegang som hele bedriften står bak.  

Kårkaillen

Når Arne i disse dager takker for seg etter 43 år i kraftlagets styre og råd, skal han kose seg med forefallende arbeid tilknyttet gården. – Jeg har blitt kårkaill, smiler han fornøyd. Med det sikter han til at jorda er leid ut til ei samdrift på Sørbotn, og at han nå kan være med å bidra akkurat slik han vil. – Jeg tok et par forbehold da jeg gikk inn i samdrifta: Jeg skulle være med på onnene – slåttonn og våronn – plukke stein og kjøre traktor, og jeg ville være kårkaill når det var behov for ei håndsrekning en eller annen plass. Noen turer til hytta i Selbu hvor datteren Anne Irene har bosatt seg med mann og to barn, blir det helt sikkert. Kanskje blir det litt tvinning av tommeltotter der. Men det er vel heller tvilsomt.

Del:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email

Flere relaterte nyhetssaker